Permakultur inkluderer mennesker!

 

 

Kroatia 2005

 

For første gang på 9 år samlet det seg permakulturaktivister fra hele verden for å drøfte hvordan det står til med oss. International Permaculture Convergence, som ble holdt i Kroatia i juni 2005, ble sikkert referert grundig andre steder, men jeg har lyst til å ta frem noen tanker som slo meg i løpet av den uken vi var sammen.

 

David Holmgren spurte i sitt foredrag "Hva er permakultur?". Han ga flere svar:

 

Et design system, basert på naturens kretsløp.

Et nettverk av aktivister som kommer fra grasrota.

En pedagogisk prosess.

Et svar til den økologiske og sosiale krise vi befinner oss i.

 

Dette i seg selv er jo tanker vi kan gå videre på. Hvor befinner hver enkelt av oss i dette? Hvor er vi aktive? Er det noe som mangler i våre prosjekter? Hvordan står det til med vårt nettverk av aktivister? Er vi tilstrekkelig opptatt av det menneskelige?

 

Vi skal ha omsorg for naturen, men også for hverandre. Det tar tid å bygge opp relasjoner, og modningsprosesser må få ta den tiden de tar. Når vi møter de utfordringene verden byr oss i dag, kan vi lett bli usikre på oss selv, på egne drømmer, ønsker og behov. Det er lett å bli dratt i feil retning og etterpå føle seg lurt. Ingenting er så lett å miste, men så vanskelig å bygge, som tillit. Dette så vi også i konflikter som oppsto på møtet i Kroatia mellom mennesker som helt sikkert handlet ut fra beste intensjoner, men som ikke klarte å kommunisere.

 

Det var flere innlegg om "People Care" i Kroatia som hadde fokus på at vi har blitt flinke til å løse de tekniske problemer, men at vi ikke er så flinke i det mellommenneskelige. Vi kan sette opp biologiske renseanlegg, vi kan bygge bærekraftige hus og dyrke mat så det monner. Men å finne frem til hverandre, ta vare på hverandre og skape fellesskap som virkelig fører til møter mellom mennesker, det må vi  bruke mer tid på å lære oss.

 

Permaculture is caring for the land, AND FOR THE PEOPLE!

 

Det er nå mange år siden tankene rundt permakultur utviklet seg i Australia, og som alle andre organismer, må også denne impulsen vokse og modne. De første tiår var preget av pionerfasen. Sterke og kunnskapsrike ildsjeler reiste fra land til land og underviste små grupper i "Permaculture Design Course", og disse gruppene stiftet så lokallag og arbeidet videre. Vi beskyttet permakultur. Noen delte for eksempel opp verden i de som var PK opplyst, og alle de andre. Dette var helt riktig den gang, for som alle nye vekster hadde permakultur også behov for beskyttelse og god næring. Det begynte jo som en liten spire!

 

Selv om trær også begynner som små spirer, blir de modne med tidens løp. De sprer seg så store at de kan miste en gren hist og her i storm uten at det skader dem noe større. Frukten modner hvert år, blir spist, og frøene sprer seg utover. Treet forbinder seg med verden og forandrer sine omgivelser.

 

 

Permakulturorganismen er også blitt moden. Vi er sterke, og vi påvirker vår verden. Men hovedfokus kan ikke lenger bare være å reise rundt og holde kurs i permakulturdesign til dem som ikke har lært det. Jeg hører med stor glede på folk som snakker om å innføre permakulturideer i skolehager og på skoler generelt. Ofte snakkes det ikke om permakultur i det hele tatt, men ideene er likevel de samme. Spiller det noen rolle om vi bruker betegnelsen "permakultur"? På et kurs jeg underviste i for noen år siden, var det en deltager som så lyset etter de første dagene. "Dette er jo perma sunn fornuft", sa han, og navnet blir fortsatt brukt.

 

Noen uker etter Convergence var jeg tilbake i Kroatia for å delta på et møte om byggeforskrifter. Vi snakket om planer om å bygge et halmhus. Halmballer er ikke godkjent ifølge Kroatias byggeforskrifter, og de kan ikke bruke egne halmballer. Ulovlig! Hvis de derimot importerer halmballer fra Tyskland er det greit, for der er halmballer registrert som godkjent byggemateriale, og Kroatia godtar denne europeiske godkjenningen. Underfundig er menneskets veier! Men følgende av dette for oss må være klare. Det viser hvor viktig det er å ha nasjonale og internasjonale fora som samler og utveksler referanser og eksempler på hva som fungerer og er godkjent andre steder. Vi må engasjere oss i slike saker som byggeforskrifter, materialklassifikasjoner, godkjenningsprosedyrer og byråkratiet. Det hjelper lite å tegne fine økologiske hus hvis det ikke er lov til å bygge dem! Det sistnevnte er jo også et område hvor vi trenger å gå inn i det mellommenneskelige for å skape positive forhold og samarbeid med byråkrater.

 

Å delta på disse møtene i et land hvor krigen herjet for bare ti-femten år siden var lærerikt på mange måter. Området er også en randsone, og her kan vi betrakte og lære mye av de mellommenneskelige kanteffektene. Siden har jeg lagt merke til flere oppfordringer om å bruke ideen om permakultur og økolandsbyer for bygge opp krigsherjede steder som Congo, Columbia og i Midt Østen. Historien forteller oss hvor viktig det er å bygge opp og støtte gode forbilder som viser hvordan folk kan hjelpe seg selv når de står sammen og bruker riktige metoder - gi folk tilbake troen på seg selv.

 

Permakultur står overfor store utfordringer. Skal vi etablere impulsen vår til noe som har mening og kraft, er det ikke nok å skape små hageflekker til urter for vårt eget bord, eller å bygge borgerlige villastrøk med renseanlegg. Dette er fint og egner seg bra for opplæring, men vi må fortsette å vokse skal våre konstruktive bidrag føre til de positive endringene som er nødvendige for verden. I tillegg henger alt sammen, det indre følger det ytre og omvendt. Våre omgivelser preges av vårt indre gjennom hvordan våre tanker og hensikter som preger handlinger og setter kursen for våre gjerninger. Ønsker vi å utvikle og forbedre vår verden, må vi også jobbe med å utvikle og forbedre oss selv.

 

Vi har utviklet våre verktøy og er blitt flinke i det tekniske. La oss nå ta denne verktøykassen og begi oss ut på vandring igjen så vi kan utvide den til også å favne om det mellommenneskelige. Som Askeladden med sin skreppe går vi optimistisk ut og søker kreative og innsiktsfulle mennesker som kan hjelpe oss videre på veien!

 

Innlegget sto i Nordisk Permakultur Årbok 2006 og var skrevet av Jan Bang i samarbeid med Per Rune Hollup 

 

Bilde fra Permakulturtreffet i Kroatia i 2005

 

 

Please reload

  • 1979606_523823291054249_791184524756381925_n
  • Facebook Social Icon
  • Permakultur.no_banner3.jpg
  • logo.jpeg