Felleskaputvikling

November 22, 2015

 

 

Fellesskap som organisme med livsløp

 

Det har vært en lang tradisjon I vår vestlige sivilisasjon å velge bevisst å flytte inn i fellesskap eller kollektiver. Vi kan gå helt tilbake til Kristendommens begynnelse, til Esserne og enda tidligere og finne mennesker som forkastet storsamfunnet og satt opp alternativer.

 

Jeg betrakter økolandsbyer  og kollektiver som samfunnsorganismer som oppfører seg etter mønstrer som vi kan observere og gjenkjenne. Disse fellesskapsorganismene forandrer oppførselen sin etter hvert som de vokser, akkurat som mennesker. Å forstå disse forandringene hjelper oss å takle problemer som vi møter underveis. Jeg ser at fellesskap beveger seg fra ungdommelighet, gjennom modenhet og inn i alderdommen.

 

Ungdom

 

Ved å følge Permakultur prinsipper og bruke de mønstre vi ser i naturen i vår design, kunne vi sammenligne startfasen i et fellesskap med det vi finner i komposthaugen. Mikro organismer begynner å formere seg når komposten blir blandet sammen. Kompost kan være aerobisk, et resultat av at luften trenger inn og produserer en sunn og frisk gjødsel; eller det kan være anaerobisk, når luft blir utestengt og da får vi en illeluktende substans som inneholder lite næring. Å la luften sirkulere fritt i komposten er lik å la nye ideer sirkulere blant kjernegruppen i et nydannet fellesskap. Å stenge ut nye ideer, å stenge verden ute, kunne gi oss et slimete, illeluktende fellesskap!

 

Et særpreg ved nye grupper som samarbeider er at de fleste medlemmer kan takle de fleste oppgaver. Arbeid blir fordelt nokså uformelt og alle hjelper til der det trengs. Samarbeid bygger fellesskap, og har stor verdi i senere år. Hvert medlem skaper direkte og personlige forbindelser på mange forskjellige områder. Et fellesskap bygger sin identitet ved å skape sin egen biografi. Hvert fellesskap blir et unikt vesen.


Dessverre kan ikke et fellesskap fortsette på dette nivået for lenge, enten setter det inn med spedbarnsdødelighet, og fellesskapet opphører, eller det vokser og begynner å bli modent.

 

Modenhet

 

I utviklingen av mennesket, skjer det noe i årene mellom ca. 14 år og 21 som etablerer personens identitet. Kristendommen anerkjenner begynnelsen av denne perioden i seremonien Konfirmasjon, og Jødedom gjør det samme med Bar Mitzvah. Nå vil jeg ikke foreslå at et fellesskap må vente over et tiår før det har etablert sin egen identitet og bevissthet, men jeg prøver å finne en terskel, da den unge og livlige gruppen som pionerte den opprinnelige impulsen til å etablere et nytt radikalt oppgjør, blir mer moden, mer sikker på seg selv og sin retning.
 

Et fellesskap er en gruppe på en reise som beveger seg gjennom tiden, og som vanligvis har et mål rettet mot sosial eller personlig utvikling. Akkurat som på en reise, der du av og til vil stanse og se på kart og kompass og sørge for at retningen fremdeles er riktig, burte muligens et fellesskap ta seg tid til å kontrollere om kursen blir fulgt. Samfunnsvisjonen er den sentrale ideen som kan gi retning til en slik gruppe.
 

Ettersom fellesskapet vokser og modner, vil den økende kompleksiteten i å drive en stor bedrift kreve en større grad av spesialisering. I et modent fellesskap bør faglig spesialisering være et veletablert særpreg. Forbi er de dager da alle kunne sette hendene til alt. Dette bør bli akseptert som en del av den modningsprosess et fellesskap gjennomgår.
 

Et annet kjennetegn på voksent fellesskap er at det inneholder flere generasjoner og opplever både fødsel og død. Når man ser tilbake på de gode gamle pionerdagene, vil man i de fleste tilfeller finne at gruppen besto stort sett av yngre mennesker, med relativt liten spredning i alder. Hvis fellesskapet ikke vokser, og er ute av stand til å rekruttere regelmessig over tid, kan dette føre til alvorlige problemer senere når de fleste medlemmer er eldre.
 

Vekst og utvikling har sin pris, men prisen for ikke å vokse er dessverre enda høyere. Vi utvikler oss og modnes, og vi er nødt til å forlate ungdommens egenskaper. Både mennesker og fellesskap må fortsette å vokse og utvikle seg. Det er OK å bli eldre.

Alderdommen
 

Alderdom i et fellesskap kan betraktes som en ødsling av de kollektive idealer, og noen konkluderer at det er uunngåelig å tape den idealistiske og samarbeidsorienterte drømmen. Kollektiver og fellesskap er i bunn og grunn åndelige vesener. De holdes sammen av et nettverk med relasjoner som springer ut av ånden; de følelser, tanker og emosjoner vi har mellom oss som mennesker. Hvis disse relasjoner forsvinner vil også fellesskapet opphøre.

 

Finnes det liv etter døden?
 

Ettersom alderdommen trer inn og utopiske fellesskap oppløser seg i storsamfunnet, oppnår de ofte en endring i akkurat det samfunnet de opprinnelig satte seg opp mot. Fellesskapet kan oppløses, bygningene overta andre funksjoner, medlemmene dør eller trekker seg tilbake til kjernefamilier, men ideene forblir og trenger seg inn i storsamfunnet, ofte blir de tilslutt aksepterte normer.
 

Desto mer jeg har studert fellesskapsfenomenet, jo mer blir det klart for meg at fellesskapene ikke varer så lenge. Svært få varer mer enn hundre år, jeg tror det er bare Hutterittene som påstår å være mer enn to hundre år gamle. Å vurdere hvor vellykket et fellesskap er kan være svært vanskelig. Er det bare å måle hvor lenge fellesskapet overlever? Nei, det må da finnes en annen måte, og jeg tror den ligger i å se på fellesskapets virkning på storsamfunnet. Vi må se på den sosiale økologien, forholdet til samfunnet som helhet.

Planter lever av organiske rester som bryter seg ned i jorden og forvandles til næringsstoffer, og noen av disse plantene blir igjen næring for oss. Jeg lurer på om den samme analogien kan brukes for fellesskapet? Dersom et fellesskap oppløser seg, drar de enkelte medlemmer videre til andre oppgaver. Mange går tilbake til storsamfunnet, får seg jobb, kanskje de stifter kjernefamilier og kjøper hus. Andre, og ikke så få, går videre til andre prosjekter, og andre fellesskap. Alle de opplevelser de hadde i det siste fellesskapet vil bli lærdom for det nye prosjektet. Uansett hva de gjør, vil de ta med seg sine erfaringer, som uunngåelig vil påvirke deres senere liv. Forfallet av det eldre prosjektet vil bli pedagogisk næring for nye.
 

Forurensning oppstår når vi slutter å lære noe fra tidligere feilgrep og suksesser, og sette oss fast i negative atferdsmønstre.

En av bildene som jeg har hatt med meg på denne reisen gjennom livssyklusen til fellesskap er elven. I ungdommen er elven en bekk, livlig, bråkete og energisk der den bruser nedover fjellsiden. I modenhet er elven storslått og majestetisk, slynger seg gjennom bølgende landskap, vanner enger og store trær langs elvebredden. I sin alderdom skaper elven deltaer og til slutt tømmer den seg i havet. Men uten elver ville havet tørke opp gjennom fordamping... Elver holder havet i live. Det sies at den mektige Amazonas elven kan spores over to hundre kilometer til havs ved fargen på vannet. På tilsvarende måte kan noen fellesskap bli sporet mange år senere av samfunnsforandringer som de er med å skape. Små utopiske fellesskap holder samfunnet i live, ved at de bidrar med nye sosiale impulser.

 

Dette er den virkelige forståelse av bærekraftig fellesskapsutvikling: evnen til våre idealer å leve videre, å inspirere andre til å gi mening og gjenskape samfunnet. Det er opp til bærekraftige øko-samfunn å skape bærekraftig idealer og bærekraften i disse idealene som vil skape et fremtidig bærekraftig samfunn.
 

Innlegget er en forkortet versjon av temaet som danner kjernen i boken “Growing Eco Communities – Practical ways to create sustainability”. I denne boken har Jan Martin Bang bevisst brukt Permakultur prinsipper i fellesskapssammenheng. Bøkene er på engelsk og kan bestilles enten gjennom Amazon eller direkte fra forfatteren.

 

 

Please reload

  • 1979606_523823291054249_791184524756381925_n
  • Facebook Social Icon
  • Permakultur.no_banner3.jpg
  • logo.jpeg